"Only a northern song" - A study of the Office of St Olav, a patron saint in the periphery of Europe

Eyolf Østrem

Prosjektbeskrivelse

Innledning

Kort presentasjon av prosjektet

Kjernen i avhandlingen er en utgave av Olavsofficiet, basert på fragmentmaterialet i svenska Riksarkivet og de få bevarte norske kildene. På grunnlag av dette gjøres en musikalsk/liturgisk analyse av officiet og en diskusjon av officiets historiske sammenheng, der begrepene sentrum og periferi er sentrale. Målet med den musikalske analysen er 1) å søke å fastslå om det er mulig å bestemme de ulike kildenes proveniens og på den måten etablere de ulike stiftenes (fremst svenske) tradisjoner, og 2) ut fra et studium av melodiene og de melodiformer/-formler de består av bestemme om det finnes noen modell for utvalget, evt. om officiet knyter seg til noen bestemt "varianttradisjon".
Det spesielle med situasjonen i Norden er at man her tydeligere enn i resten av Europa kan studere etableringen av en ny maktstruktur over en gammel - grovt skissert: kirke/stat erstatter høvdingmakt. Dermed står Olavsliturgien i en sentrum-periferi-sammenheng i to plan: som uttrykk for og del av en sentrumskultur internt i Norge/Norden, men samtidig som del av peri-ferien Norge/Norden i et europeisk perspektiv.
Hva dette særlig handler om, er altså et visst perspektiv på en del av nordens middelalderkultur. Olavsofficiet passer godt inn på flere måter: Den er det stykke norsk middelaldermusikk som har den best kjente historien, og som derfor egner seg som utgangspunkt for en diskusjon om litugiens plass i en videre sammenheng; den har sin plass både i en kirkelig sfære - som liturgisk musikk, i en verdslig - som del i en kongsideologi, og i en folkelig - som folkekulturell kult med innpass i eventyr og folkeviser.

Forskningssituasjon

Den tidlige norske musikkhistoria er bokstavelig talt et tynt kapittel. Ikke uten grunn, skal det tillegges, siden kildebastanden er som den er, men det finnes også grunner utenom kildematerialets begrensninger. Til en viss grad har det motsatte vært et "problem": den norske middelalder-historikeren har vært velsignet med et stort kildemateriale av en viss type: kongesogene, men disse har også ved sin lettilgjengelighet og sin omfatning lagt visse rammer, de har satt dagsordenen. På denne dagsordenen er musikken ikke med.
Den norske historieskrivningen har dessuten vært preget av to strømninger som heller ikke har stimulert til noe fordypet liturgistudium: den nasjonalistiske og den marxistiske. Disse har det til felles at kirka og dens kultur snarest har vært sett på som en motstander: som representant for den ytre makt på den ene siden og for den utbyttende klasse på den andre.

Den musikkvitenskapelig og liturgisk orienterte forskningen følger delvis i samme spor. For Gustav Storm, som sist i forrige århundre blant mye annet fra Norges eldre historie også ga ut de viktigste tekstene (ingen musikk) til Olavslegenden og -liturgien[1], var også det nasjonale elementet viktigst. Den forsiktige Oluf Kolsrud og hans mer produktive kollega Georg Reiss var de første som fikk øynene opp for Riksarkivets pergamentomslag og for det materialet som fins på disse (se nedenfor). Reiss doktorerte i 1913 på en tekst om "Musikken ved den middelalderlige Olavsdyrkelse i Norden"[2]. Han er så vidt jeg vet den første som driver idéen om en egen norsk gregoriansk dialekt. Neste generasjon består av O.M. Sandvik og Erik Eggen. Disse var først og fremst folkemusikkforskere, men viet kirkemusikken en del oppmerksomhet fra det perspektivet. Det store navnet de seneste tiårene er Lilli Gjerløw. Hun er den første, ved siden av Helge Fæhn, som uberørt av nasjonalistiske siktemål har studert og utgitt kildene for den norske latinske liturgien. Arven etter Gjerløw er nå tatt opp av Owain T. Edwards og Gisela Attinger på den musikalske siden og Nina Hveem Carlsen på arkivsiden.

Flere andre hovedområder innen den aktuelle gregorianikkforskningen berøres av min avhandling. Cantus Planus-gruppen (under IMS) betrakter utgaver av historiae som ett av de tre fremst prioriterte oppgaver for den nærmeste framtid. Gruppen arbeider dessuten med edisjonstekniske problemer forbundet med slike utgaver. Et annet viktig område er forskningen rundt ulike melodityper (i forlengelsen av Gevaert/Frere) som framfor alt Laszló Dobszay driver, i tilknytning til den pågående utgaven av det ungarske antifonariet. I forlengelsen av dette ligger også undersøkelsen av eventuelle varianttradisjoner innenfor det gregorianske repertoaret - av geografisk, ordensmessig, tidsmessig eller genremessig karakter. Andrew Hughes er inne på slike tankeganger i sin diskusjon av rimofficier.

Sentrum-periferi-problematikken har vært et ofte tilbakevendende tema i norsk historisk debatt. Det teoretisk viktigste bidraget, i hvert fall for min del, er levert av Johan Galtung (se nedenfor).

Avgrensning

For den musikalske diskusjonens del betrakter jeg det av flere grunner som urealistisk med en fastere av-grensning i tid enn 1030-1536: en liturgi er en konservativ affære, kildene er sparsomme, de har en viss usikkerhetsmargin ndg. datering, og de er spredt utover hele denne perioden. Det er dessuten en naturlig avgrensning i seg: 1030 markerer Olavs død og begynnelsen på hans hellige liv; 1536 innførtes reformasjonen i Norge, og de liturgiske bøkenes nye liv som "munkepermer" begynner, samtidig som Norge opphørte å eksistere som eget land.
Når det gjelder politiske og kirkepolitiske forhold, er det ikke like selvfølgelig med en såpass vid avgrensning. Grovt sett kan den underdeles i tre perioder som hver har sine problemstillinger:
1030-1217 når den parallelle etableringen av kirka og kongemakta foregår, med kriger både av åndelig og konkret art. Denne perioden omfatter også Olavsofficiets tilkomst og første etablering, i flere etapper.
1217-1350 "Norgesveldets" høydepunkt, innflyt av kontinental overklassekultur, fred, velstand og vekst. Det er også under denne perioden den nidrosiensiske liturgien fastlegges i Ordo Nidrosiensis Ecclesiae.
1350-1536 Svartedauden markerer begynnelsen, 1536-erklæringen slutten på "Norgesveldets" nedgang og fall. Den historiske interessen har ligget på befolkningsutviklingen; gregorianikk-historisk sett er dette en hvit flekk på kartet, både i Norden og i Europa.

Selv om det altså finnes relativt klare grenser innen perioden, ser jeg ingen grunn til å skulle binde meg til en av disse. For den teoretiske og historiske diskusjonen vil trolig de to første periodene være de viktigste, for kildegranskingen og utgaven de to siste.

Problemstilling - prosjektets målsetning

Sentralt i avhandlingen står en utgave av Olavsofficiet. Som den selvstendige musikkvitenskapelige genre det er, er problemene der mer av metodisk karakter, dels ndg. behandlingen av kildene, dels utformingen av selve utgaven. Disse problemene vil bli tatt opp nedenfor. Utgaven av officiet vil i avhandlingens mer teoretiske del bli brukt som underlag for visse problemstillinger som alle har å gjøre med forholdet mellom sentrum og periferi i en eller annen form: nasjonalt-internasjonalt, lokalt-sentralt, folkelig-offisielt.

Den teoretiske undersøkelsen består av tre hovedområder:

1. Olavsliturgiens utforming i tid og rom. Hvilke prinsipper har ligget til grunn for utarbeidelsen av officiet? Finnes det modeller av noe slag, på noe nivå i utarbeidelsen? Lar det seg gjøre å faststille ulike stiftstradisjoner på grunnlag av materialet? Hva kan en undersøkelse av de ulike kildenes utvalg av lesetekster i matutinen si om dette? Grupperer melodiene seg i "variantfamilier" som følger stiftsgrensene? Hvordan har spredningen av officiet fra stift til stift og innen de ulike stiftene foregått? Hvilke muligheter fantes det i det hele tatt i Norden til å opprettholde et gregoriansk musikkliv? Var den gregorianske sangen noe som fulgte med kirka hvor den gikk, eller var den - i den formen vi kjenner den i dag - forbeholdt de store domkirkene?
Mye av dette er upløyd mark, og jeg kan ikke alene pløye alt. Både centoniseringsprinsippet og antifoners typetilhørighet er kjente og velstuderte fenomen,[3] fra Ferretti, Gevaert og Freres skrifter, men de har alle sine begrensninger. Både Gevaert og Frere begrenser seg til antifonenes incipit - de studerer altså ikke ulike melodityper i nærmere detalj. Undersøkelsene av centonisering er oftest begrenset til de mest formelartede genrene (mod. 8-responsorier og mod. 2-tractus). Det foregår likevel en del nyere forskning rundt både klassifisering av gregorianske melodityper og adaptering av melodier (se note 4).
Når det gjelder stiftstradisjonene i Norden er mye allerede gjort på det overgripende planet. Lilli Gjerløw har gjennomgått Nidarosliturgien,[4] og Sven Helander har gjennomgått Ordinarium Lincopense og sammenlignet med alle andre relevante stift.[5] Breviarium Lincopense fins dessuten utgitt i sin helhet, med register.[6] Forholdene i sognekirkene er mindre kjent, men også her pågår det forskning, ikke minst knyttet til prosjektet "Kyrka och socken i medeltidens Sverige" med Olle Ferm og Göran Dahlbäck som sentralfigurer. [7]

2. Nasjonal og internasjonal praksis og ideologi. Dette hovedområdet skal først og fremst tjene til å plassere inn Olavsliturgien i sine ulike sammenhenger - de sammenhengene som er relevante for tolkninger av liturgien som et internasjonalt fenomen på nasjonal grunn. En av grunnhypotesene som skal undersøkes i avhandlingen er at det fantes en mer utstrakt kontakt mellom Norden og resten av Europa enn hva som umiddelbart framgår av tradisjonelle framstillinger. En del nyere forskning underbyger dette, blant annet Ingrid de Geers avhandling om musikken på Orknøyene, og Bengt Jonssons artikkel om balladens norske opprinnelse.[8] Det virker da også umiddelbart rimelig at den tids største sjøfartsnasjon skulle ha tatt med mer hjem i bagasjen enn rovbytte. Også etter vikingetiden ser det nyetablerte kongedømmet ut til å ha lagt vekt på kontakten med England og kontinentet, ikke minst i form av dynastiforbindelser og "prinseutveksling". Dette har også betydning for oppfatningen om trosskiftet. Erik Gunnes regner med at store deler av kysten var mer eller mindre kristnet gjennom naturlige kontakter med England allerede før Olavenes innsatser (Gunnes 1981, s. 23).
Innenfor religionsvitenskapen er man også bevisst de metodiske problemene knyttet til muligheten av å isolere det før-kristne fra det kristne tankegodset. En kan her spørre seg hvilken betydning Olavskulten hadde for trosskiftet. Fantes det "før-kristne" trekk som overførtes til denne kulten (Königsheil, paralleller til Tor), og ble dette i så fall utnyttet? Hva var i det hele tatt nytt i trosskiftet og hva var en ulik vektlegging av allerede etablert tankegods? Det er her også av interesse om kirkekulturen og helgenkulten fikk forskjellig utforming på offisielt og på folkelig nivå. Det kan finnes grunner for å gå inn på spørsmålet om den "nordiske tone", selv om dette er både farlig og vanskelig.

Olavskulten har også vært et viktig element innenfor den offisielle sfæren og de maktpolitiske stridighetene der. Erkebiskop Eysteins redaksjon av officiet skjer midt under stridene med Sverre-kongedømmet. Det er av interesse å undersøke om den gregorianske, kirkepolitiske ideologien også skinner igjennom i officiets utforming. Her trengs et tekststudium som delvis ligger utenfor avhandlingens rammer. På det musikalske området skulle jeg derimot kunne gjøre en slik undersøkelse, med utgangspunkt i spørsmålsstillingene under pkt. 1 ovenfor.

Til slutt må nevnes den norske kirkeprovinsen som europeisk periferi. Finnes det likheter med situasjonen i andre periferiområder, framfor alt Ungarn og øvrige Øst-Europa, når det gjelder utformingen av en lokal liturgi og tilslutningen til en "sentral" tradisjon? Har Nidaros' status som "Kristenhetens ytterste utpost" og som ett av Europas viktigere pilgrimsmål hatt noen betydning i denne sammenhengen? Kildesituasjonen (se nedenfor) illustrerer dessuten tydelig det faktum at Olav ikke bare var norsk nasjonalhelgen, men dessuten også det viktigste enkelthelgenet i Norden. Dette bør også fremheves i avhandlingen, som et bidrag til Nidaros' særstilling som "sentrum i periferien".

3. Teoretisk diskusjon om kultur og makt. De foregående undersøkelsene skal munne ut i et teoretisk resonnement rundt forholdet mellom makt og kultur, i en utvidet versjon av Johan Galtungs sentrum-periferi-modell.[9] Det finnes en del arbeider innenfor norsk historieskrivning som opererer med et slikt begrepspar, men da innad i landet i forhold til den voksende kongemakten i sentrum og folket i periferien. De handler dessuten om den politiske siden av saken, og berører ikke kulturelle element.[10] Innenfor kulturteorien samsvarer dette godt med Clifford Geertz,[11] som betrakter kultur som en relasjon mellom individer eller grupper, der denne relasjonen må forstås ut fra de rådende sosio-økonomiske forhold. Mine spørsmålsstillinger er: På hvilken måte og på hvilket nivå inngår et kulturelt element som Olavsliturgien i interaksjonen mellom en sentrums- og en periferimakt? Kan man i dette konkrete tilfellet si at kirkekulturen har hatt en økonomisk og maktpolitisk betydning ved siden av sin kulturelle, og lar resonnementer rundt dette seg i sin tur utvide til en mer generell modell for betydningen av kulturelle element i makt-/utbyttingsrelasjoner?

Kildesituasjonen

Under dette punktet i avhandlingen vil det redegjøres for det kildematerialet som edisjonen og den videre behandlingen baseres på, både allment og kilde for kilde. Kildene faller i følgende grupper:

Kilder i norske og danske arkiv
Denne gruppen er allerede relativt grundig gjennomgått - den er da heller ikke så stor. Tilsammen dreier det seg om fire fragmenter i Det norske riksarkiv og tre i danske samlinger (Det Kongelige Bibliotek og den Arnamagneanske samlingen). Reiss har i sin utgave kjent til de danske fragmentene og deler av det mest omfattende norske. Gjerløw gjengir de to største fragmentene i denne gruppen i faksimile i Antiphonarium Nidrosiensis Ecclesiae, og går ellers med sedvanlig grundighet gjennom de arkivariske og liturgiske sidene ved fragmentene.

Kilder i svenske arkiv.
Reiss' hovedkilder var to svenske 1500-tallsmanuskript - de eneste eksisterende med fullstendig oppsetning av sanger. I tillegg til disse finnes det en hittil i det nærmeste uutforsket samling med fragmenter i Det svenske riksarkivet (SRA), som er mitt viktigste materiale. Totalt fins det 17.000 fragmenter i samlingen, hvorav 10.000 er katalogisert (et prosjekt er nå i gang for å katalogisere også de resterende 7000). Hittil har jeg funnet 55 fragment av varierende omfatning som inneholder Olavsmateriale. De svenske pergamentfragmentene er som regel bevart som hele blad, i motsetning til de dansk/norske smale, ryggforsterkende strimlene. Dermed fins det nå et helt annet grunnlag for grundigere undersøkelser enn hva f.eks. Reiss hadde. Dette burde i seg være motivasjon god nok for en nyutgivelse av officiet. Det har dessuten dukket opp enkelte manuskriptfragment av spesielt interesse. Ett fragment, som i katalogen er datert til 1000-tallet, nevner Olav i en bønn, og dette burde i så fall være det første spor av Olav i liturgien på nordisk mark. Et annet fragment fra 1100-tallet inneholder lesetekster fra Eysteins Passio, men har helt andre sangtekster og -melodier enn det vanlige officiet. Boken kan altså tenkes være fra et mellomstadium mellom det tidligere, tapte, officiet og Eysteins nye. I så fall er dette de eneste sangene fra "det første Olavsofficiet" som er bevart med tekst og melodi.
Skal det nye materialet kunne vurderes fullt ut, bør de enkelte fragmentenes proveniens bestemmes nærmere. Bare melodimaterialet i seg er ikke tilstrekkelig stort for dette. De melodivariantene som finnes er heller ikke utpregede nok til å være primærkriterium for en proveniensbestemmelse. Det har også vist seg å være umulig å gjøre dette bare ut fra regnskapshandlingens proveniens siden innbindingen ofte har funnet sted sentralt og blad fra samme bok kan ha havnet som omslag for regnskap fra vidt forskjellige områder.[12] Det finnes likevel to andre veier å gå. Flere av fragmentene kommer fra bøker der flere fragmenter av samme bok er bevart. Det blir dermed mulig å rekonstruere en større del av sanctoralet og på den måten kunne bestemme stiftstilhørighet. En undersøkelse av breviarienes utvalg av lesetekster har dessuten vist at disse deler seg i to hovedgrupper (se nedenfor). Dette skulle dermed kunne gjenspeile ulike stiftstradisjoner. Med disse to som hovedkriterier kan man så gå tilbake til melodiene og se om variantene kan bekrefte hva man har kommet fram til på andre måter.

Kilder i finske arkiv.
De delene av de svenske regnskapshandlingene som tilhørte finske områder ble tilbakeført til Finland etter unionsoppløsningen i 1808, pergamentomslagene, som til forskjell fra i Sverige ble tatt av sine handlinger, utgjør nå en egen samling på 10 000 fragment i det finske riksarkivet. Omslagene tilhører derimot den samme korpus av fragment som finnes i SRA. Samlingen er dessuten fullstendig katalogisert. det vil derfor være naturlig å undersøke disse også.

Andre kilder
Det vil antakelig være vanskelig å finne direkte kilder til Olavsofficiets musikk utenfor Norden. Derimot finnes det andre typer av kilder som er viktige: Versjoner/bearbeidelser av legenden, de få engelske kildene til det første officiet, diplomer/lovtekster der Olav er nevnt etc. Disse vil dog trekkes inn bare i den grad det er relevant for framstillingen.

Edisjon av Olavsofficiet

Sentralt i avhandlingen vil stå en utgave av de "nye" kildene i svenske og finske arkiv, for å få et samlet bilde av olavskulten gjennom hele middelalderen, og ikke bare bygd på versjonen i Breviarium Nidrosiense fra 1517.

Edisjonsprinsipper

Utgaven samler alle versjoner av samme melodi under hverandre i "partitur-oppstilling" med en versjon fullstendig gjengitt og avvikelser fra denne "grunnmelodien" angitt for de andre kildene. Når det gjelder valg av grunnmelodi fins det ulike muligheter som alle har fordeler og ulemper. I forarbeidene til "Die Liturgischen Hymnen in Schweden II" opererte Carl-Allan Moberg med (re)konstruerte mønstermelodier som utgangspunkt. Om man på denne måten finner fram til et "Minste felles multiplum" for alle variantene kan man få en oversiktlig varianttabell, men til prisen av en fiktiv grunnmelodi som ikke tilhører noen bestemt tradisjon. I den endelige utgaven av Mobergs arbeid har Ann-Marie Nilsson derfor gått bort fra dette og i stedet valgt den eldste bevarte kilden for hver enkelt sang. Andre alternativ er å velge den mest komplette kilden som gjennomgående hovedkilde gjennom hele officiet, i stedet for å velge en ulik for hver sang. Ulempen med dette er selvfølgelig at de eneste komplette kildene er de to svenske 1500-tallskildene. De norske kildene Add 47 fol og NRA 1018 er mulige alternativ: Begge er relativt omfattende og står antakelig nærmere Nidaros-tradisjonen enn noen av de andre kildene, men de er altså begge ufullstendige. Et siste alternativ er å velge den kilden som innebærer minst avvikende varianter: variantenes eget minste felles multiplum. Dette vil gi en oversiktlig varianttabell, men kan muligens skape andre metodologiske problemer, siden "oversiktlighet" ikke er noe undersøkelseskriterium. Den endelige avgjørelsen her er ennå ikke fattet, bl.a. fordi valget er avhengig av utfallet av proveniensundersøkelsen.
I varianttabellene vil jeg for det første holde norske og svenske/finske kilder fra hverandre. I den grad det er mulig vil jeg dessuten gruppere varianter som på andre grunner kan antas å tilhøre samme stiftstradisjon (se avsnittet om svenske kildene). Ellers vil de overveiende grupperes kronologisk. Grupperinger basert på melodisk likhet alene vil ikke gjøres, da disse har vist seg å være for lite konsekvente, og derfor skulle kunne gi et feilaktig inntrykk av direkte samhørighet der et slikt ikke nødvendigvis kan underbygges.

Melodigjennomgang

Andrew Hughes understreker i flere av sine skrifter problemet med å finne sammenligningsmateriale når man skal bestemme påvirkninger på og mulige kilder til bestemte officier.[13] Det samme problemet gjelder for Olavsofficiet - kanskje i enda større grad, ettersom sangtekstene ikke gir noen ledetråder siden disse er hentet direkte fra legenden. En kan sammenligne med Davidsofficiet, der ikke bare melodiene, men også tekstene i stor grad er hentet fra Thomas-officiet og en påfallende likhet i ordvalg kan underbygge en antakelse om påvirkning fra en bestemt sang. I denne delen av avhandlingen vil derfor en sammenligning med engelske og kontinentale officier være sentral, for å undersøke om det er mulig å faststille Olavsofficiets tilhørighet til noen bestemt varianttradisjon, evt. å finne ut om det finnes noen direkte modell for utvalget.

Melodityper

Sangene i officiet er ordnet etter stigende modustall, som var vanlig under perioden. Innenfor hvert modus er det én melodiform som er dominerende. F.eks. domineres så godt som alle modus 1-sangene av ett motiv (d c f ga a) i ulike varianter. De valgte meloditypene er forsåvidt blant de vanligste i sitt modus, men det framstår som interessant ved at det er gjennomført med så stor konsekvens. Det samme mønsteret gjenfinnes i en gruppe engelske officier fra omtrent samme tid (Oswald, Dunstan, Cuthbert, Wulstan og til en viss grad David og Thomas C.), ikke bare når det gjelder modusordningen av sangene, men også i valg av melodiform i de ulike modi og disse formenes dominans. En del av undersøkelsen rettes derfor inn på disse officiene, for å undersøke om mønsteret i disse engelske officiene eventuelt er en spesielt engelsk modell for utarbeidelsen av et nytt officium, som så også har vært brukt også på Olavsofficiet. For at man skal kunne svare bekreftende på dette må det påvises 1) at det virkelig dreier seg om en "modell", dvs. at de spesielle trekkene ved utformingen er så markerte at de ikke faller innenfor en slags "normalvariasjon", 2) at modellen er gjennomført med konsekvens i et så stort antall som mulig av engelske officier, 3) at dette ikke er tilfelle i kontinentale kilder. Eventuelt skulle man kunne lete etter modellens opprinnelse, men det grenser formodentlig til det umulige. Umiddelbart virker det logisk at det har sammenheng med praksisen å ordne sangene etter modustall, men dette er bare en tanke. Om forutsetning nr. 3 viser seg å falle, kan man i stedet for en geografisk spesifikk modell tenke seg en kronologisk - for officier skrevet ved en viss tid. Et relevant sammenligningsobjekt er de tre ungarske rimofficiene (Stephan, Emmerich og Ladislaus) som er utgitt av Zoltàn Falvy. [14]

Tekstgjennomgang

Et officium består ikke bare av musikk, selv i en musikkvitenskapelig avhandling. Den største gruppen av de svenske kildene er breviarier, med lesetekster hentet fra Eysteins Passio-tekst. Utvalget av lesetekster faller i to hovedgrupper. Den ene følger i hovedsak det utvalget som finnes i Breviarium Nidrosiense, der legendens Vita-del sammenfattes raskt mens hovedvekten ligger på miraklene. Den andre hovedgruppen derimot begynner på begynnelsen og tar seg trofast gjennom teksten - så langt de rekker på 9 lesninger. Dette materialet bør som nevnt kunne være en viktig hjelp i arbeidet med å proveniensbestemme fragmentene. De to gruppene er innad så konsekvente - særlig den grenen som følger Breviarium Nidrosiense - og seg i mellom så ulike, at det virker sannsynlig at vi har å gjøre med to ulike stiftstradisjoner. Tekstmaterialet er forøvrig ennå ikke fullstendig undersøkt.

I tillegg til lesetekstene undersøker jeg også andre liturgiske elementer som kan være av betydning for en helhetsbeskrivelse av Olavsliturgien i Norden. Dette gjelder først og fremst collect-bønner og capitula og elementer hentet fra Commune Sanctorum, fellesliturgien for helgener.

Historisk sammenheng

Olavsliturgiens historie skal her presenteres, så utførlig som kildene tillater. Den kirkelige Olavsskikkelsen og dyrkelsen av denne har dessuten hatt betydning for de to "stormaktene" i det norske middelaldersamfunnet: kirka og kongemakten. Jeg vil derfor gi en oversikt over utviklingen av disse, med særlig vekt på institusjonshistorien og på bakenforliggende ideologiske trekk.

Litteratur

Attinger, Gisela (1993): Offisiet DE SUSCEPTIONE SANGUINIS - norske gudstjenester fra middelalderen?, Hovedoppgave Universitetet i Oslo, 1993
Brunius, Jan (1993b): Medeltida bøcker i fragment, Meddelanden från Riksarkivet 1987-91, 1993
Brunius, Jan (1993a): Medeltida bokfragment i Norden, Rapport från en nordisk konferens i svenska Riksarkivet 30/9-1/10 1993
de Geer, Ingrid (1985): Earl, Saint, Bishop, Skald - and Music, (diss.) Uppsala 1985
Dobszay, Laszlo (1990): "Experiences in the Musical Classification of Antiphons", i Cantus Planus, Papers read at the 3rd meeting, Budapest 1990
Edwards, Owain, T. (1990): Matins, Lauds and Vespers for St. David's Day: The Medieval Office of the Welsh Patron Saint in National Library of Wales MS 20541 E, Cambridge, 1990
Falvy, Zoltan (1968): Drei Reimofficien aus Ungarn und ihre Musik, Musicologia Hungarica (neue Folge), Budapest 1968
Ferm, Olle (utg.)(1991): Kyrka och socken i medeltidens Sverige, Stockholm 1991
Frere, W.H. (1901-24): Antiphonale Sarisburiense, London 1901-24)
Galtung, Johan (1975): "Sosial posisjon og sosial adferd. Sentrum-Periferi, begreper og teorier." I Langholm/Maurseth (red.): Periferi og sentrum i historien. Studier i historisk metode X. Oslo-Bergen-Stavanger-Troms" 1975
Geertz, Clifford (1975): The Interpretation of Cultures. Selected essays, London 1975
Gevaert, Fr.A. (1895): Le m‚lop‚e antique dans le chant de l'eglise Latine, Paris 1895
Gjerløw, Lilli (1979): Antiphonarium Nidrosiensis Ecclesiae, Oslo 1979
Gunnes, Erik (1981): "Hellig Olav - Historien og legenden", i Olav, Konge og helgen - myte og symbol, St. Olavs forlag 1981 s 9-30
Helander, Sven: Ordinarius Lincopensis c:a 1400 och dess liturgiska förebilder, Uppsala 1957
Hucke, Helmut (1953): "Musikalische Formen der Officiumsantiphonen", Kirchenmusikalisches Jahrbuch XXXVII (1953), s. 7-33
Hughes, Andrew (1988): "Chants in the Rhymed Office of St Thomas of Canterbury", Early Music XVI/2, Mai 1988
Jonsson, Bengt (1989-91): "Bråvalla och Lena. Kring balladen SMB 56", Sumlen 1989 s 49ff og 1990/91 s 163-467
Moberg, Carl-Allan/Nilsson, Ann-Marie (1991): Die Liturgischen Hymnen in Schweden II. Die Singweisen und ihre Varianten. Uppsala 1991
Nowacki, E. Ch. (1985): "The Gregorian Office Antiphons and the Comparative Method", Journal of Musicology 1985, nr 4, s 243-75
Peters, Knut (utg.) (1950-8): Breviarium Lincopense. Ex unica editione 1493. Lund 1950-58
Reiss, Georg (1912): Musikken ved den middelalderlige Olavsdyrkelse i Norden, Videnskapsselskapets skrifter. II. Hist.-Filos. klasse. 1911. No. 5, Kristiania 1912
Servatius, Viveca (1990): Cantus Sororum. Musik- und liturgiegeschichtliche Studien zu den Antiphonen des birgittinischen Eigenrepertoires, Uppsala 1990
Storm, Gustav (1880): Monumenta Historica Norvegiae, Kristiania 1880

1. Storm, 1880
2. Reiss, 1912
3. Dobszay 1990. Dessuten Gevaert 1895 og Frere 1910-24, og i nyere tid Hucke 1953 og Nowacki 1985.
4. Gjerløw 1979
5. Helander 1957
6. Peters 1950-58
7. Ferm 1991
8. de Geer 1985, Jonsson 1993.
9. Galtung 1975. Modellen bygger på tidligere arbeider om imperialisme og konfliktforskning, f.eks. "A Structural Theory of Imperialism". I Journal of Peace Research, 1971, s. 81-117.
10. se f.eks. Andreas Holmsen: "Sentrum og periferi. Konge, stormenn og bønder under Magnus Lagabøte og hans sønner", Nyere studier i gammel historie, 1976, s 159-79. Dette har vært en viktig problemstilling også for Kåre Lunden og Knut Helle.
11. Geertz, 1975
12. Jan Brunius 1993a-b
13. f.eks. Hughes, 1988, s 189f
14. Falvy, 1968